Det er et narrativ i USA/Storbritannia om at lavkvalifiserte innvandrere er viktige fordi de gjør jobbene lokalbefolkningen ikke vil gjøre (rengjøring, drosjesjåfør, barista, matservering, plenklipping osv.). Som andregenerasjons innvandrer (foreldrene mine flyttet begge uavhengig av hverandre til Storbritannia i tenårene/20-årene), syntes jeg alltid dette var en vanskelig, transaksjonell innramming, bare forankret i økonomisk nytte i stedet for enhver vurdering av bredere sosiokulturelle faktorer. Det er også kortsiktig (foreldrene mine startet flere bedrifter og ansatte mange mennesker). Uansett - hva skjer når roboter og AI begynner å automatisere disse rollene i løpet av de neste 10-20 årene? En verden der autonome kjøretøy erstatter sjåfører, humanoide roboter rengjør hjem og serverer mat, landskapsroboter trimmer plener med presisjon, droner/leveringsroboter erstatter UPS/Fedex-hæren, etc. Her oppløses den økonomiske saken for innvandring med lav kompetanse, og åpner rom for et dypere sett med spørsmål som: «hvorfor slippe folk inn i det hele tatt?» Jeg tror dette gir troverdighet for nasjonalister til å bli mer beskyttende for grenser - de kan enkelt hevde at roboter ikke begår kriminalitet, påvirker kultur eller belaster velferdssystemer. Det er også en alternativ verden, som kanskje er mer utopisk/optimistisk, og sannsynlig etter mitt syn: at automatisering eroderer ideen om arbeidsbasert menneskelig verdi, og vi begynner å finne ny mening i livet og kanskje begynne å forholde oss til hverandre annerledes. Her handler grenser mindre om å kontrollere hvem som jobber og mer om å bygge samfunn med felles verdier og varig fred, det vil si at vi ser innvandring mindre som en trussel mot arbeidsplasser og mer som en nasjonal/demografisk brekkstang for å balansere aldrende befolkninger, for å dyrke/så kultur og for å bygge motstandsdyktige samfunn. Dette handler åpenbart mindre om innvandring på dette tidspunktet og mer om hvordan samfunn tildeler verdi til mennesker i en verden etter arbeid. Mine favorittbøker/lesninger som utforsker dette er (nå relativt gamle) Kai-Fu Lees AI Superpowers og AI 2041. De stiller spørsmålene: hva er fremtidens (menneske-menneske) sosiale kontrakt når maskiner overgår oss i de mest økonomisk relevante oppgavene? Hva skylder en regjering sine innbyggere når produktiviteten deres blir irrelevant? Og hva erstatter «arbeid» som den sentrale aksen for identitet, bidrag og verdighet? Det er dit pucken går. Ikke bare mot roboter som tar jobber, men mot en fullstendig omdefinering av hva det vil si å bety noe. Jeg tror spenningen mellom nasjonalisme og globalisme intensiveres: noen land dobler seg på ekskludering, mens andre omfavner en ny type globalisme som setter alle mennesker på lik linje. Så når vi ser fremover, er det virkelige spørsmålet ikke hvilke jobber AI/roboter erstatter, det er: «Hvilke verdier vil forbli?» og «kan vi bygge en fremtid der folk ønskes velkommen, ikke for hva de gjør, men for hvem de er?»