Jeg kan ikke tro at det har gått ett år. Jeg husker det som i går. ordene jeg leste, bildet jeg tok, samtalen jeg hadde, rett før jeg fikk telefonen. Den verste samtalen i mitt liv. Og så endret alt seg. Jeg husker hva jeg sa. Hvem jeg stilte også. Hvem jeg ringte. Og ærlig talt, hvem som dukket opp. Dette har vært både det lengste og korteste året i livet mitt. Lenge fordi inntil for 1 år siden var det sjelden jeg gikk en dag uten å snakke med faren min. Lenge fordi hver dag var smertelig tom. Og kort, for ærlig talt for meg gjorde jeg mye mindre enn normalt. Sorg er en gal, mektig, altomfattende følelse. Og mitt hjerte går ut til alle som opplever det akkurat nå. 8/8 er virkelig et engelnummer, fordi himmelen fikk det beste den dagen. (Vel, teknisk sett i dag synes jeg idk blandede anmeldelser om tro på jødedommen) Jeg savner ham så mye <3 Jeg vet hvorfor jeg i det hele tatt tvitrer dette. Men hvis du sørger, ser jeg deg. Fortell menneskene du er glad i at du elsker dem hver dag.