For noen år siden trodde jeg at det å lykkes betydde at jeg vant.

Jeg hadde huset. Jeg hadde tilhengerne. Jeg hadde sangene på radioen. Og jeg var fortsatt trist.

Så jeg gjorde noe drastisk. Gikk over et helt kontinent. Ikke for å bevise noe. Bare for å huske hvem jeg er.

Steg for steg, mil for mil ... Jeg strippet bort alt jeg ikke var. Maskene. Frykten. Det flinke guttesmilet jeg lærte å ha på meg på skolen.

Jeg er ikke her for å selge deg et svar. Bare for å si dette: Hvis du har vondt akkurat nå, er du kanskje ikke ødelagt. Kanskje du bare blir bedt om å våkne.

Å føle det hele. Å miste versjonen av deg selv som aldri var din å beholde. Å møte deg som har ventet hele livet på å bli født.

Det er den virkelige fleksibiliteten. Ikke suksess. Ikke godkjenning. Men å bli den du kom hit for å være.