Over hele den vestlige verden blir Europas sønner og døtre erstattet i landene deres forfedre skar ut av villmarken og sikret gjennom generasjoner med kamp. Byer formet av deres slit og geni snakker nå fremmede språk og bøyer seg for fremmede guder. Vi, deres arvinger, bundet av den hellige plikten til å føre deres arv videre til ære for dem som kom før og de som ennå skal komme, befinner oss nå i eksil i våre egne nasjoner, utskjelt og forrådt. Vi har blitt fremmede i et fremmed land. Den gamle strukturen i Vesten, som en gang var en levende enhet av klassisk ånd og forfedres skikk, har gått i oppløsning. Det som gjenstår er en tid uten sentrum, hengende mellom ruinene av det som var og de svake konturene av det som ennå kan bli. For å snu denne nedgangen er en total forvandling av vestlig sivilisasjon nødvendig. Vi må endre måten vi tenker på før vi kan endre verden vi lever i. Loven må uttrykke den naturlige rettferdighetens orden. Statsborgerskap må legemliggjøre det levende båndet av slektskap og plikt. Økonomien må opprettholde folkets liv og kontinuitet, og fungere som et redskap for deres opphøyelse snarere enn slaveri. Til slutt må vi vende tilbake til den naturlige orden, som krever utslettelsen av alt som abstraherer og skiller oss fra virkeligheten, for virkeligheten er ikke bare biologisk og organisk, men også en refleksjon av et høyere prinsipp som gir livet form og retning. Å leve i samsvar med naturen er å delta i den ordenen mens man streber etter det som overskrider den. Bare gjennom en slik oppvåkning av sinn og struktur kan Vesten gjenvinne sin styrke og huske hva den var ment å bli.